I want to ride my bicycle

Det er bare en ting som sålangt har klart å skremme meg og provosere meg i Armenia. Jeg møter den hver dag, og håper jeg aldri blir vant til den, for da kan den ta meg.

Jeg snakker selvsagt om trafikken i Armenia.

På lørdag gikk jeg og Kaja i Yerevans gater sammen med CSI (Civil Society Institute, der vår venn Fouad nå jobber) for å vise bilistene at vi er sårbare som myke trafikanter.

Jeg så syklister i Yerevan for første gangen den dagen. Det finnes ingen sykkelsti i gatene, og overgangene er livsfarlige. Folk kjører på rødt, og den grønne mannen varer bare noen få sekunder før den forsvinner uten å blinke.

Vi ville vise bilistene og folk i gata at vi trenger å beskyttes bedre i trafikken.

Kanskje de ser oss neste gang vi skal over veien...

Purple pills

Barev dzes! Vonc ek? Hima, yes lav em. Yes khmum em vartaguyn dexer.

Det måtte skje. Det var bare et spørsmål om sted og tid. Venner og familie hadde regnet med det, før eller siden. Og det skjedde forrige helg. Jeg ble magesyk!!

Jeg våknet opp natt til lørdag med diare, smerter i lår, kulde i kroppen. Lå søndag og mandag, gikk på jobb tirsdag. Gudene vet hvor jeg fikk energien til det fra, for alt jeg spiste forsvant.

Torsdag tok jeg til vett og dro til legen med sjefen min Katarina, kollega og venninne Emma (som kan engelsk litt bedre enn sjefen), og sjåføren vår Gevork. En hel liten delegasjon altså.

Vi kjørte til et sykehus litt utenfor byen, det var hovedsykehuset under Sovjet-tiden, og er nå et av de tre største. For et syn! Skulle gjerne lagt ut bilder hvis jeg hadde, men skal prøve å lage bilder i hodene deres i stedet:

På innsiden av et gigabygg i grå mur flerrer tapeten av mens jeg ser på den, taket og veggene har store sprekker mens gulvet er ruglete og skeivt. Kortvokste, lubne damer med rosa lepper tripper rundt i hvite forkle og spisse hatter. Kontorene deres ser ut som de er en del av en utstilling fra 60-tallet, pultene er mange og lave inne på små rom, og alt er brunt og slitt. Jeg tenker at her er det umulig å holde sysakene rene, og er om mulig en smule mer skeptisk enn før jeg dro.

Men legen jeg får tak i er faktisk veldig bra. Hun stiller masse relevante spørsmål, klemmer på magen og gir gode råd, både fra medisinsk og kjerring hold.

Diagnose: betennelse i tarmtottene. KVAKK! På grunn av noe jeg har spist. Bakterier.

Resultat: Maten ble ikke tatt opp, vekttap, tap av energi.

Remedy: rosa og oransje piller og kosttilskudd myntet på babyer. Russiske. Kjøpte dem på apotek rett etterpå, ingen resepter i dette landet. Aner ikke hva det er, ligner på godis, men de funker i alle fall. Hurra!!

I dag skal jeg trene veldig forsiktig på Marriot hotell hvor jeg og Kaja har blitt medlemmer i det siste. Trenger å bygge opp kroppen igjen. Skal spise med venner etterpå. Trenger å fores!

We fight against AIDS

Frøken blå og frøken RØD fester AIDS-sløyfer til konsert-invitasjonene.

Se mer av forberedelsene og konserten i denne billed-karusellen.

Røde Kors Ungdom sendte ut flere hundre invitasjoner til NGO`er, regjeringa, venner, familie og studenter. Noen var på engelsk, men de fleste var naturligvis på armensk. Som denne. Sjekk bokstavene! Jeg har lært 12 av dem. Bare 27 igjen...

Jeg hadde et mini-seminar om hiv/AIDS noen dager før konserten for å øke kunnskapen hos de frivillige. Mange kunne mye fra før, det var godt å se!

Vi diskuterte risiko for å bli hiv-smitta ut i fra scenarioer som kyssing, blodoverføring ved et sykehus i Armenia, drikking fra samme glass som en hiv-positiv og sex uten kondom. På bildet står folk på en lappe som viser høy, lav eller ingen risiko. Ståstedet de har valgt, må de argmentere for etterpå!

Oppdaget også at det var ganske utfordrende å forklare "vaginal fluid", kjønnssekret, på engelsk. Vanskelig nok på norsk! Men det er altså en av fire væsker som hiv kan smitte igjennom. Tolken min oversatte til armensk, hun hadde litt av en utfordring hun også.

Kan du de 3 andre smitteveiene?

I så fall hadde du hatt gode sjanser til å vinne hiv-quizen vår. Vi hadde multiple choice på 3 spørsmål, og folk måtte svare på hvordan hiv kan smitte ut fra valgene: kyssing, dele tannbørste, dele toalett, blodoverføring, ubeskytta sex, amming, dele håndklær, dele sprøyter.

Vi spurte også om hvor mange som er hiv-smitta i hele verden, og hvor mange av dem som bor i Armenia.

Fasit: 40 millioner lever med hiv på verdensbasis. 3 000 av dem er her i Armenia. Og tallet er økende i landet, særlig blant unge menn som er ute og reiser. De kommer hjem med ekstra baggasje, desverre.

Kondom er den beste beskyttelsen mot hiv.

Jeg sa det på armensk!

Armenia Røde Kors Ungdom arrangerte gratis AIDS-konsert 10. oktober og fikk med seg kjente armenske artister, dansere, 650 publikummere og mange lokale TV-stasjoner.

Og jeg hadde en mini-tale foran alle disse armenerne. På armensk.

(Som jeg vurderte å spise opp like før jeg skulle opp på scena for så å skylde på mr. Dog who ate my speech....)

Skrev den først på norsk, oversatte til armensk via engelsk ord for ord, og skrev den så om til bedre armensk med god hjelp fra Røde Korsere. Pugga teksten søndag, mandag og tirsdag. Klarte det nesten utenat, men brukte jukselapp på scenen. Hadde håpet på en applaus til slutt, men de klappet etter hver setning. (Og det skulle vise seg å være et veldig smart sjekke-triks...)

Vi hadde info-stand og quiz før konserten som jeg var med på å forberede og rigge opp. Spennende saker. Hiv/AIDS-kampen er universell, og jeg har god nytte av erfaringene fra Aktivt Valg i Trondheim samtidig som jeg plukker opp ideer herfra som jeg vil ta med meg hjem til Norge igjen. En vinn-vinn-situasjon. :)

På slutten av konserten danset nesten halve salen, armensk folkedans. Artig, artig. Jeg havnet mellom to unge menn på scena til slutt (ikke de på bildet), den ene spurte om telefonnummeret mitt, han andre sa "Ai låv jo". KVAKK!

Zero-zero

7 499 menn og meg.

Et nesten riktig bilde av publikum-stallen på Yerevan stadion sist lørdag.

Armenia møtte Finland i håp om å kapre poeng for å få delta i EM i 2008. Men underholdingen var større på tribunen enn på den slitne gressmatta. Trommer, røykende menn med mage, rabis (armenernes svar på norske rånere) og smågutter som ropte om kapp med de store. Helt hallais.

Glad min nye venn Fouad er gutt, han var alibiet mitt for å se kampen på stadion.

Men jeg ble ganske paff og lettere irritert da vi skulle gjennom billett-sjekken. Jeg gikk først i køa med begge billettene våre som en vakt skulle rive av en bit av. Jeg hadde et godt tak i dem, men vakta nekta å gi dem fra seg, så jeg ga opp og tenkte at jaja, han kan jo bare beholde dem hvis han vil. Det ville han ikke. For det han gjorde nemlig, i patriarkatets navn, var å levere dem til Fouad like bak. meg. Billettene må passes på av menn, må skjønne.

Selve kampen var litt terning tre, selv jeg som har ganske lite peil kunne se at armenerne ikke var av ypperste fotball-sort.

Dog, kampen endte zero-zero, alle de 3 finske målene ble annulert.

Hayastan tok sitt første poeng i kampen om EM-billett. Utrolig nok.

The Office

Så stort er kontoret mitt.

Men det er veldig koselig, og mange søte jenter jobber rundt meg sammen med en myndig og dyktig sjef, Katarina. Jeg har akkurat drukket en cola til 100 dram. Tilsvarer NOK 1, 75. Herlig billig.

Snart er det helg, og planen er å finne seg et bra sjakkbrett på lørdagsmarkedet og se Armenia spille mot Finland på kvelden. Bolle-fest hos Kaja og meg på søndag. Og vi har endelig funnet oss DVD-filmer på engelsk. (Johnny Depp dubba på russisk var dårlig deal for to norske jenter. )

God helg!

Anoush!

Like utenfor Yerevan sentrum har Honik sitt eget lille feriested med hage der han dyrker roser, frukter og bær til vodka-produksjonen sin. Han er kompisen til Hrach og Andranik, og deler gjerne av sitt store overskudd.


Vi feirer nasjonaldagen med å spise grillet pølse, oster og frukt mens Honik og Andranik fyller glassene våre med vodka lagd på boysenbær og aprikos. Den sterkeste inneholder visstnok 63% etanol. Noe sterkt, selv for en nord-trønder... Fra det lille huset hører vi presidentens tale som han holdt tidligere på dagen, og fra sentrum smeller fyrverkeriene allerede. Vi trives med å være et godt stykke unna byen, og føler at vi er på ferie.

Den lille valpen til Honik sjarmerer stort, og logrer rundt. Han heter Sevo, sev betyr svart på armensk. Jeg klapper og koser, og Honik sier jeg kan få ta han med meg hjem til Norge. Jeg sier ja takk.

Andranik forteller en liten historie om en mann som prøvde å overbevise døden om at han måtte få leve lenger. Hrash oversetter, og legger til at det er vanlig å fortelle noe før vi skåler og drikker. "Gentatset", sier Andranik, og skåler for oss norske. Etter at glasset er tømt sier han "anoush". Og skjenker i mer, tomme glass er tydeligvis en uting... Vi er høflige, og takker ja i starten, men innser at vi må si nei takk før vi blir ustødige og usømmelige.

Etter et par timer, må jeg late vannet, men Honik har ikke noe do på feriestedet sitt. Jeg tisser under frukt-trærne i hagen, og forteller han at jeg tror vodkaen hans blir ekstra god neste år.

Bari tjanapar!

En halvtime og noen høydemeter unna Yerevan, ligger det eldgamle stedet Garni. For over 2 000 år siden hvilte kongen seg her, i det gresk-inspirerte templet med utsikt over enorme grus-fjell og rosa blomster.

Vår nye venn Andranik og hans turkamerat og oversetter Hrach kjører oss til Garni og Geghard en ettermiddag i september for å vise oss fjell, stein og kriker. Tempelet Garni har 24 søyler, en for hver av døgnets timer, og 9 enorme trappetrinn, ett for hver av gudene. De er høye for at vi skal bøye oss i respekt.

Gjennom et gjerde like ved, får vi druer av to gamle kvinner som høster inn fruktene. De er som så mange av de andre armenerne vi har møtt til nå: rause med det lille de har.

Vi går en liten tur i fjellet med Andranik før Hrach kjører oss til kirkene i Geghard. En av dem er hakket ut fra et fjell, innenifra. Hrach fekter inne i fjell-kirka, og sier på kav gebrokken engelsk at de først gravde et lite hull på toppen av fjellet for så å hakke seg igjennom rom for rom. "And then they cut, cut, cut...!"

Det er ikke noe annet enn imponerende, når vi ser de store rommene med de fine utskjæringene. Noen har altre, og mange har tent små lys på bordene langs veggene.

Hullet arkitektene begynte fra, er nå lyskilden i kirka.

Det lyser opp et lite kor som kroner dagen vår med nydelig sang.