Barev, Armenia!

Etter 1 uke i Armenia, bortenfor Svartehavet, og vestenfor Turkmenistan, har jeg ennå ikke fått kultursjokk. Litt skuffende, for jeg har jo forberedt meg i 3 uker på at det skulle komme. Kanskje sjokket synker inn uten at jeg merker det...

Natt 1: Vi blir møtt av to Røde Korsere på flyplassen etter å ha betalt 30 dollar for 21 dagers visum: Julia fra Armenia Røde Kors Ungdom, og sjåføren vår, Gevork. Som de fleste armenere kan han ikke engelsk, og samtalen stopper etter at vi har hilst på armensk; barev dzez. Han kjører oss forbi et ti-talls casinoer inn til en by med hallais-trafikk, store statuer, og massive steinblokker. De fineste bygningene er ambassader, USA har den største.

Et drøyt kvarter senere er vi midt i sentrum, og vi skal bo like ved. Julia låser oss inn i en bakgård, og vi leter oss tre etasjer opp i stupmørket. Leiligheten er stor, kanskje 80 kvadrat. Store, brune tepper på gulv, gullbrune fløyelsgardiner, ditto sofa. Rommet som blir mitt har fin seng med tregavel og ok klesskap. Vindu ut mot gata. Badekar og vaskemaskin. Men intet vann i springen om natta, erfarer jeg litt for sent, og må legge meg med såpe på hendene.

Vi landa 2 på natta, norsk tid, og mister 3 timer nattesøvn i ny tidssone. Men jeg er for gira til å sove, må pakke ut først. Setter opp tingene mine i veggskapet. Oppdager TV i stua. 16 armenske kanaler, fire russiske og CNN.

Jeg tror det blir fine 9 mnd.